Homo sapiens. Et vesen som av natur ikke vil la seg kjenne. Selv ikke mot sine nære og kjære. Jeg tror tilfellene kan være mange av de som bruker halve livet til å si god natt til en ektefelle de aldri noengang har kjent. Noen ganger er det ikke sikkert at det er så dumt, når jeg tenker meg om. Men jeg vil ikke være der selv. Smak og behag, og smaken min ligger i smørja av alt inni og alt utenpå. Følelsen av det hele får meg til å tenke på en slags unaturlig, spesiell kroppsstilling. Eller bare en måte å ydmyke seg selv helt enkelt på. Som på kne.
En ting er sikkert, i knestående er man ikke den man vil være. På kne trosser man friheten og omgjør den til et fengsel. Med halve bein er veien dobbelt så lang å gå. Men uansett hvor man velger å gå, vil destinasjonen ta imot den du er, akseptabel OG fri. Du velger veien, og destinasjonen er din.
Et hue full av spørsmål, som på første skoledag. Forskjellen med meg er at læreren har bosatt seg sammen med spørsmålene. Et inferno av spørsmål OG svar av usikker kaliber. Og ikke spør, for jeg har ikke svaret.
Jeg liker svaret jeg har funnet rundt bad thoughts. De er kanskje ikke så fine, men de er da ekte de også.
Nå skriver jeg bare tullball, og det er fordi det er mandag. Dagen etter søndag. Det har en forløsende effekt på meg å rable ned litt skvip. Dessuten liker jeg å trykke på knapper også.
Visste du forresten at en sjåfør dreper fler dyr enn en jeger??
Tullballet ditt er den beste smørja som finns, Moen. x
SvarSlett