Psykisk kan du vera sjøl.

Ja. Jeg vender til stadighet tilbake til det ordet, jeg tror jeg liker det. Eller kanskje det er ordet som liker meg. Men det er et positivt begrep, om jeg kan kalle det det, og det liker jeg ihvertfall. Men der kan det hende jeg glipper litt fra tid til annen. Mennesket er kun en art tobeinte primater i apefamilien. Det blir jeg mint på ofte.

Nå har jeg nemlig tenkt. Igjen. Jeg har funnet ut at jeg har en spesiell lidenskap for stearinlys. Iblant blir jeg smått engstelig over hvor stor sjansen er for at det bor en liten pyroman i meg, for lyset av flammer gjør meg saktens glad. Som nå, i skrivende stund er det en slags pyromantisk stemning i hjemmet. Mellom meg og lysene. Jeg liker å tro (tross min håpløse kjærlighet for vitenskapen) at selv ting som ikke er vitenskapelig bevist, kan være sanne. Så jeg tror på lys. For etter en dag med døvetolkepraktisering på skola og medisineksamen behøver jeg ikke å drikke styrkedrikken min, jeg har jo stearinlysa (Og Macen. Og firkløverkjeks. Og te. Og Dexter). Jeg er sikker på at de parantesnevnte stikkordene også en dag kan bli vitenskapelig godkjent som, om ikke annet, et styrkeløft på livskvaliteten. Og den, skal jeg si deg, står høyt hos meg.

Hurra for deg, livskvalitet. Jeg skal pleie og stelle deg til du roper om nåde. Amen.

Shake some action

Bloggehjertet mitt banker, dundrer og slår. Det finnes nemlig så usannsynlig mange temaer å la dette lille hjertet slå for. Temaer hit og dit, tanker att og fram tenker jeg, og garantert du også. Men den dagen kommer ikke at jeg har gått tom for ting å skrive om. Da har jeg enten kronisk tilbakevendende hukommelsestap eller null interesse for å blande meg inn i menneskeheten. La oss håpe at ingen av delene vil skje. Jeg trives med å være en del av menneskeheten og et samfunn.

Noe jeg ikke trives med er at den gode gamle uvenn, redselen, skal komme å herje i hovedstaden vår. Om jeg ikke var redd før helga, så bør jeg være det nå. Ingen går, tydeligvis, trygt alene i Oslos gater for tiden. Og det er visstnok nesten helt uavhengig av døgnets tider også, ettersom folk blir overfalt på høylyse dagen.
Jeg synes det er en skam. Jeg skjemmes over at vi til en viss grad "godtar" tilværelsen som den har blitt ved å fnyse bort blant annet H.M.K Garde's forslag til å hjelpe Oslopolitiet i dette omfattende arbeidet ved å gjøre Oslos gater trygge. I den forstand en åpen gate i et fritt land KAN bli trygg, men lell. Hvordan kan man takke nei til en slik ressurs, og hvordan ta et nei for et nei i et slikt tilfelle? Jeg blir litt matt.

Og det finnes mange synsvinkler. Hvordan ta tak i det? Hvor ligger feilen? Hvordan kan det ha blitt sånn?
Siden jeg ikke er et orakel, har jeg ingen gode svar. Ingen har noen gode svar. Selv sitter jeg i hovedstaden i skrivende stund, og i tillegg bor jeg her også. Jeg er av natur egentlig ikke noe veldig engstelig da det gjelder å gå ute alene på kvelden og natta, men jeg merker at jeg engster meg mer og mer. "Bruk nøkkelknippet", "skaff deg pepperspray, overfallsalarm..." osv. Med en gang Ida går ut av døra etter det har blitt mørkt (som er ca 16.00), håper jeg at hun skal komme hjem blid og lykkelig, akkurat som da hun gikk. For det er ingen selvfølge det, at hun ikke blir forfulgt, dengt løs på, blir frastjelt penger/eiendeler og i verste fall kanskje voldtatt. Det er en vond tanke å ha. Er vi i fuckings Mexico City her eller? Der kapper de armen av deg hvis du har gullarmbånd. Får virkelig håpe vi kan få beholde kroppsdelene våre her i hjemlandet vårt.
Forhåndsregler finnes, og med litt sunn fornuft vet vi at det er lurt å følge disse. Etter mørkets frembrudd i hovedstaden, skal man etter oppfordringer altså ikke gå alene. OK, god idè, men det er jo ikke gjennomførbart! "Jeg kan ikke komme på jobb ikveld, har ingen til å følge meg hjem." Jeg setter det litt på spissen, men vi bor i Norges land og det er mørkt litt lenger enn en time pr dag.
Vi har et ansvar som person, og det er å passe på oss selv. Og våre medmennesker.

Gjenta etter meg:
Jeg liker livet. Gjør du?

Får jag gratulera, du är livrädd med stil!

Du frågar mig vad kärlek är, men jag vet inget om det där. Bara sånt som man kan mäta, kan jag förstå.

Det er 40 år sen just idag, Beatles var the lonely heartsclub band.

Din mormor hade just fyllt 18 år.

En annan tid i samma land. Samma gamla rädsla, andra namn.

Från kalla krig till varma vintrar, svarta hål. Du står i fronlinjen igen, allt allt kommer til dom

som vågar vara rädd.

En valentin på blod. Choklad. Dom har spärrad av halva stan. Alla vet att stormen kommer.

Bandet klev precis på scenen, det blir synd om den som kastar första stenen.

Alla vet att stormen kommer.

Karavallpoliser överallt, men vi andra är så många fler. Jag knuffas, tappar andan og regnet vräker ner.

Och du står i frontlinjen igen. Allt kommer til den som vågar vara rädd. Vågar du vara rädd??

Jag har det.

Du har det.

Samma symptom både jag och du.

Jag har det, men du säger "jag är inte sjuk".

Vågar du vara rädd?

OsLove.....

Et livslangt forhold fylt med kjærlighet.

Det er, etter litt ettertanke, få ting som virkelig betyr noe i livet. Og tonen er langt ifra negativ, jeg tenker på det positive. Positivitet vil nok nemlig etterhvert være nokså betydningsfullt i løpet av en livslang periode.

Og det er ikke av ingen grunn at vi liker klisjè, klisse-klisjè sier folk. Jeg tenker bare fuck it, jeg liker det. Ikke fordi det er nettopp DÈT negativt ladede ordet, men det det innebærer. Bakgrunnen av uttrykket. Jeg lurer noen ganger på hvorfor folk skal være så overfladiske til stadighet. Hvorfor bare lese et ord, uten å la det gi deg en mening? Hvorfor si noe du ikke mener? Noe du sa, som du har lest en gang i uka hele livet, kan bety noe du aldri egentlig har forstått. Spørsmålstegn.

For meg er det få ting jeg vil karakterisere som livsviktig, som jeg trenger for å kunne stå oppreist hver dag.
For å nevne en ting; søstre.

Jeg er så heldig å ha to stk. Dem kan få meg til å hyle, skrike, banne. Dem har egenskapen til å omforme meg, i tidsbegrensede perioder, til et monster som uten videre kan bite folk til blods. Men "det gode skal ondt fordrive", sies det. Jeg er så enig at ord blir fattige. For det spiller ingen rolle lenger da det kommer til alt det fine disse to vakre skapningene gir meg.
Det finnes ingen i hele verden som står, fra grunnen av, i tilnærmet likt ståsted som deg. Ingen kan forstå ting du opplever på den måten de vil kunne oppfatte det. Vi deler det samme. Vi deler blod.
Det er ikke meningen å romantisere akkurat søstre, men jeg kan ikke uttale meg om det å ha en bror. Ble aldri tildelt det.

La meg fatte meg kort. Klisjè eller ikke, søstrene mine er noe jeg aldri vil være foruten. Helhetlig gjør dem meg til meg mer eller mindre.


Takk Marte og Ida for at det er akkurat dekk som er systren mine.

Også er jeg så heldig å få bo sammen med en av dem. Vi koser oss. Alltid.

Radioaktiv lesning

Homo sapiens. Et vesen som av natur ikke vil la seg kjenne. Selv ikke mot sine nære og kjære. Jeg tror tilfellene kan være mange av de som bruker halve livet til å si god natt til en ektefelle de aldri noengang har kjent. Noen ganger er det ikke sikkert at det er så dumt, når jeg tenker meg om. Men jeg vil ikke være der selv. Smak og behag, og smaken min ligger i smørja av alt inni og alt utenpå. Følelsen av det hele får meg til å tenke på en slags unaturlig, spesiell kroppsstilling. Eller bare en måte å ydmyke seg selv helt enkelt på. Som på kne.
En ting er sikkert, i knestående er man ikke den man vil være. På kne trosser man friheten og omgjør den til et fengsel. Med halve bein er veien dobbelt så lang å gå. Men uansett hvor man velger å gå, vil destinasjonen ta imot den du er, akseptabel OG fri. Du velger veien, og destinasjonen er din.

Et hue full av spørsmål, som på første skoledag. Forskjellen med meg er at læreren har bosatt seg sammen med spørsmålene. Et inferno av spørsmål OG svar av usikker kaliber. Og ikke spør, for jeg har ikke svaret.
Jeg liker svaret jeg har funnet rundt bad thoughts. De er kanskje ikke så fine, men de er da ekte de også.

Nå skriver jeg bare tullball, og det er fordi det er mandag. Dagen etter søndag. Det har en forløsende effekt på meg å rable ned litt skvip. Dessuten liker jeg å trykke på knapper også.

Visste du forresten at en sjåfør dreper fler dyr enn en jeger??

När det blåser på månen

Kostymen den skaver. Och jag har inte duschat.
Idag är igår och idag ska jag sitta kvar. Jag fuskade med mina svar. Den svarta kostymen ska av.
Kostymen är inte jag.
Är jag en astronaut?
Klänningen skaver. Och du, den skyler knappt barmen.
Idag är igår och du ska ta mig härifrån, nu när det blåser på månen. Ska du ta mig härifrån?
Nu när vi fyllt alla hål, är jag en astronaut.

O.N.E

Jeg leser aldri poesi. Jeg synes det stort sett blir for storslått til å fordøye så mange og kanskje, er du heldig, fine ord på en gang. Dessuten føler jeg at mange diktere ofte gjør et dårlig forsøk på å få folk til å bli tårevåte, og få en "ut-av-verden-og-inn-i-evigheten-følelse". Det bit itte på meg.

MEN, og det men'et er fryktelig stort. Det finnes en mann. En skribent. En poet. Et litterært geni. Mannen bærer navnet; Jarl André Bjerke. Det er helt spesielt hvor BRA en mann kan være, Gud i London. Om all annen poesi i verden flakker av meg som regn på rustningen min, trekker verkene hans tvers igjennom. 

Kjære André, du er mannen i mitt liv. Og nå spiller tydeligvis ikke hårløshet og skrukker noen rolle lenger.

Med andre ord.

Det er høst. Det er Trysil. Det er fredag.
Folk har det så forbanna bra hele tiden, jeg er en av dem.

Livet leker.

Go on with the show

Jeg blir alltid så lykkelig av ny vitenskap. Den vitenskapen som er NY. Stadig vekk hører vi om "ny" vitenskap som er grunnlagt på hundre år gamle teorier, som selvfølgelig var helt enestående på begynnelsen av 1900-tallet. Beundringsverdige tanker og fremstillinger av teorier. Men selvfølgelig har jeg et synspunkt på dette som alt annet. Nyskapenhet er den mest unike egenskapen mennesket har også skal det ikke brukes? hæ? Dagens forskere tør ikke å gå bort fra vitenskapens/kvantefysikkens/relativitetsteoriens verdige far, herr Albert Enstein. All ære til han. Alternative tanker og egne meninger blandet med en god porsjon logikk, kunnskap og IQ. Halleluja, dette kunne vært en del av min religion (delt første plass med kong Otrivin nesespray). Det er sånn det skal gjøres. 

Så ta nå til vett, all ya forskere out there. Ta ting fra scratch, utvid spekteret over hva som har blitt tenkt og VIPS, så har vi deilig ny vitenskap. Ikke en helt dum tanke for Ola Nordmann heller, spør du meg.

Å bedrive regelrett selvmord på vitenskapen må da være fryktelig uvettig!

Hvor finnes forskningsrapporten av fenomenet bilkø?

Jeg har kjørt bil idag. Ikke jeg, men lell. Hva i all verden er galt med bilførere i dette langstrakte land? Eller er det veiene? Bilene? Ikke vet jeg, et problem er det ihvertfall og det skulle vært spesielt interessant å få fjernet mine undringer rundt temaet. Okei, jeg forstår at det kan oppstå problemer da det ikke finnes en eneste sjel som har forberedt seg på at det faktisk er mulig at det kommer snø i oktober. Lite forståelig det også egentlig. Med tanke på at de fleste av oss har bodd i vinterstaten Norge det meste av livet. Uheldigvis inkluderer dette meg selv også, da bilen min står for seg selv forlatt til vinteren med sommerdekk. Stakkars uselvstendige bilsvin!
Etter denne unødvendige frustrasjonen og nødvendige undringen på en søndag, var det innmari fint å komme "hjem" til Oslo til to fine knupper.

Hurra for ferdiglaget middag. Hurra det er snart vinter!!

JA!

Ja er ordet. Jeg har nemlig for første gang i min historie laget fårikål. Jeg. Fårikål! Et poeng til meg, og tusen nye lyspunkter på stjernehimmelen. Kjerringemnet i meg åpenbarer seg og stortrives. JA! 

Nå mangler bare alt annet utenom fårikål. Joda, jeg kan støvsuge og ja, jeg har slengt med moppen en del, men det stopper der i hybelkaninene. Det er forøvrig bra at jeg har lært meg til å utføre huslige gjøremål nå som støvdottene i de norske hjem er fylt av tungmetaller og har blitt kreftfremkallende. Det må da ærlig talt ha noe med hvilke aktiviteter man bedriver hjemme på stuegølvet, vel?? 

Anyways, ble fårikålen superduper. Jeg speiler meg i glansen av vellingen som er igjen av middagen. 

Den sto riktignok kanskje ikke helt opp til mors hjemmelagde, men den sto definitivt opp til mine egne forventinger, og mer kan man sant og si ikke forvente av seg selv!

Det er to ting som er verdt å ha på jorda akkurat idag, og det er husmødre og en støvdott til hund.

Et nytt (truse)innlegg i bloggen min.

Jaja, det er oktober. HERREGUD DET ER OKTOBER! Okei, hva gjør man da? Jo. Drikker vin foran peisen, drikker vin med venner, drikker vin alene. For ikke å snakke om det absolutte høstfenomenet;  den opprinnelig tyske Oktoberfest, som går av stabelen hvert år. En ølfestival som har blitt utført i over 200 år til ære for et eller annet kongelig tysk bryllup. Whatever, nå er det blitt en folkefest og jeg roper hurra for det! Øl er jo ikke spesielt vondt...

mmm

Og på en dag som idag og igår kanskje spesielt, er det umulig å unngå og nevne den avdøde Apple-gründer Steve Jobs. Selv har jeg "han" i veska, ringer med "han", jeg sitter i skrivende stund å taster på hans verk. Uten å ha hverken personlig kjennskap til han eller noen gang egentlig tenkt over det, så er jeg glad for å ha noe å trykke, leke og herje med som jeg langt ifra har lagd selv, men noen. Takk for det, Steve. Nå kan dine egne prosessorer kjølne uten bullshit fra folk som meg.

Dessuten sender jeg en takk til mine kjære som jeg tenker på idag, igår og imorgen. Takk for meg.

O mektige høst. Med stor h.

Det måtte en høst til for at bloggerhjertet mitt skulle begynne å slå. Vanskelig å si om jeg vil oppnå bloggermakspuls i det hele tatt. Tvilsomt.
Skrive ja. Sist jeg skrev, (da blogg på nett ikke var oppfunnet, og rissing i stein var for lengst tilbakelagt) var barneskoletider. Hat, hat, hat, kjærlighetserklæringer/sorger, hat. Så unnskyld meg om jeg detter tilbake litt til der jeg var da.

Aller helst minnes jeg fortiden.