Bloggehjertet mitt banker, dundrer og slår. Det finnes nemlig så usannsynlig mange temaer å la dette lille hjertet slå for. Temaer hit og dit, tanker att og fram tenker jeg, og garantert du også. Men den dagen kommer ikke at jeg har gått tom for ting å skrive om. Da har jeg enten kronisk tilbakevendende hukommelsestap eller null interesse for å blande meg inn i menneskeheten. La oss håpe at ingen av delene vil skje. Jeg trives med å være en del av menneskeheten og et samfunn.
Noe jeg ikke trives med er at den gode gamle uvenn, redselen, skal komme å herje i hovedstaden vår. Om jeg ikke var redd før helga, så bør jeg være det nå. Ingen går, tydeligvis, trygt alene i Oslos gater for tiden. Og det er visstnok nesten helt uavhengig av døgnets tider også, ettersom folk blir overfalt på høylyse dagen.
Jeg synes det er en skam. Jeg skjemmes over at vi til en viss grad "godtar" tilværelsen som den har blitt ved å fnyse bort blant annet H.M.K Garde's forslag til å hjelpe Oslopolitiet i dette omfattende arbeidet ved å gjøre Oslos gater trygge. I den forstand en åpen gate i et fritt land KAN bli trygg, men lell. Hvordan kan man takke nei til en slik ressurs, og hvordan ta et nei for et nei i et slikt tilfelle? Jeg blir litt matt.
Og det finnes mange synsvinkler. Hvordan ta tak i det? Hvor ligger feilen? Hvordan kan det ha blitt sånn?
Siden jeg ikke er et orakel, har jeg ingen gode svar. Ingen har noen gode svar. Selv sitter jeg i hovedstaden i skrivende stund, og i tillegg bor jeg her også. Jeg er av natur egentlig ikke noe veldig engstelig da det gjelder å gå ute alene på kvelden og natta, men jeg merker at jeg engster meg mer og mer. "Bruk nøkkelknippet", "skaff deg pepperspray, overfallsalarm..." osv. Med en gang Ida går ut av døra etter det har blitt mørkt (som er ca 16.00), håper jeg at hun skal komme hjem blid og lykkelig, akkurat som da hun gikk. For det er ingen selvfølge det, at hun ikke blir forfulgt, dengt løs på, blir frastjelt penger/eiendeler og i verste fall kanskje voldtatt. Det er en vond tanke å ha. Er vi i fuckings Mexico City her eller? Der kapper de armen av deg hvis du har gullarmbånd. Får virkelig håpe vi kan få beholde kroppsdelene våre her i hjemlandet vårt.
Forhåndsregler finnes, og med litt sunn fornuft vet vi at det er lurt å følge disse. Etter mørkets frembrudd i hovedstaden, skal man etter oppfordringer altså ikke gå alene. OK, god idè, men det er jo ikke gjennomførbart! "Jeg kan ikke komme på jobb ikveld, har ingen til å følge meg hjem." Jeg setter det litt på spissen, men vi bor i Norges land og det er mørkt litt lenger enn en time pr dag.
Vi har et ansvar som person, og det er å passe på oss selv. Og våre medmennesker.
Gjenta etter meg:
Jeg liker livet. Gjør du?
