Psykisk kan du vera sjøl.

Ja. Jeg vender til stadighet tilbake til det ordet, jeg tror jeg liker det. Eller kanskje det er ordet som liker meg. Men det er et positivt begrep, om jeg kan kalle det det, og det liker jeg ihvertfall. Men der kan det hende jeg glipper litt fra tid til annen. Mennesket er kun en art tobeinte primater i apefamilien. Det blir jeg mint på ofte.

Nå har jeg nemlig tenkt. Igjen. Jeg har funnet ut at jeg har en spesiell lidenskap for stearinlys. Iblant blir jeg smått engstelig over hvor stor sjansen er for at det bor en liten pyroman i meg, for lyset av flammer gjør meg saktens glad. Som nå, i skrivende stund er det en slags pyromantisk stemning i hjemmet. Mellom meg og lysene. Jeg liker å tro (tross min håpløse kjærlighet for vitenskapen) at selv ting som ikke er vitenskapelig bevist, kan være sanne. Så jeg tror på lys. For etter en dag med døvetolkepraktisering på skola og medisineksamen behøver jeg ikke å drikke styrkedrikken min, jeg har jo stearinlysa (Og Macen. Og firkløverkjeks. Og te. Og Dexter). Jeg er sikker på at de parantesnevnte stikkordene også en dag kan bli vitenskapelig godkjent som, om ikke annet, et styrkeløft på livskvaliteten. Og den, skal jeg si deg, står høyt hos meg.

Hurra for deg, livskvalitet. Jeg skal pleie og stelle deg til du roper om nåde. Amen.